Þetta er fyrirsögn á umfjöllun Dagbladet í Noregi um bók sem var að koma út um sjókvíaeldisiðnaðinn í Noregi og hefur fengið frábæra dóma. Lygarnar snúa til dæmis að fullyrðingum norskra ráðamanna um að nefnd á vegum Sameinuðu þjóðanna hafi hvatt Norðmenn til að auka sjókvíaeldi. Það gerðist aldrei. Og pyntingarnar vísa til hræðilegra aðstæðna eldislaxanna í sjókvíunum.
Höfundar bókarinnar eru tveir virtir norskir rannsóknablaðamenn. Meðal þess sem kemur líka fram er að ef sú grundvallarregla að náttúran eigi að njóta vafans hefði verið höfð í heiðri, hefði sjókvíaeldisiðnaðurinn aldrei fengið að vaxa upp í núverandi stærð við Noreg.
Grátlegt er til þess að hugsa að hér á landi hafa verið endurtekin fjölmörg sömu mistök við sjókvíaeldið og voru gerð í Noregi fyrir mörgum árum. Til þess þurfti annars vegar einbeittan brotavilja og hins vegar stórfurðulegt meðvitundarleysi stjórnvalda.
Sem betur fer er þó ekki orðið of seint að stöðva vöxt þessa skaðlega iðnaðar hér.
Í umfjöllunni segir m.a.:
„Hva ligger bak mange av de svulmende utsagnene som stadig siteres? Forfatternes undersøkelser av disse er ypperlig kritisk journalistikk. Her holder boka en akkurat passe giftig tone. Fiskeriminister Per Sandberg siteres på noe han har sagt til NRK: «FN har pålagt Norge [ …] å produsere mer sjømat til verdens befolkning». Når gjorde FN det? Forfatterne leter:
« … en rask sjekk viser at dette havpanelet ikke finnes i FN-systemet. FN har ikke noe havpanel. Da vi kontakter utenriksdepartementet, får vi vite at det med FN er en misforståelse. Havpanelet består av statsledere invitert av Norge. Mange av dem kommer fra lakseland. Panelet ledes av statsminister Erna Solberg, selv forkjemper for oppdrett og søster til Marit Solberg, som i mange år var direktør i Mowi. FN-påstandene faller.»
Dette er bokas virkelige styrke. Bit for bit blir det retoriske byggverket som omslutter oppdrettsindustrien gjennomgått og løgner avdekket. Det er en seig grøt som radikalt polariserer vår oppfatning av bransjen.
På den ene siden har vi «framsnakkere» i bransjen og i politikken, væpnet med honnørord om arbeidsplasser, bærekraft og kystkultur når de irettesetter kritiske forskere.
På den annen side har vi dem som gir oss viktige innvendinger om uklare justeringer av faregrensene for giftstoffer, skremmende tall på lakselus, dødsrate i merdene og de faktiske, utilsiktede virkningene av metodene for avlusing.“